
Norges største menighet består av alle dem som faktisk mangler fast tilhørighet mot en tradisjonell menighet. Det finnes mange i dette land som har sin barnetro i behold, men som av ulike årsaker ikke ønsker å engasjere seg i en fast menighet.
Selv må jeg si at jeg har mistet troen på menighet og menighetsliv, noe jeg har skrevet om
her i bloggen tidligere.
Personlig tror jeg det er ganske enkelt å få del i frelsen, noe jeg har gjengitt på min tro nettside. Det eneste som kan gi oss et evig liv etter dette jordiske livet er TROEN på Bibelens treenige Gud. Gjerninger, lovbud, leveregler eller å leve et godt liv kan ikke redde oss. Som det står i Bibelen i Ef. 2, vers 8: "For av nåde er dere frelst, ved tro."

Likevel vil mange kristne og ikke minst menigheter komplisere budskapet. Jeg oppfatter det slik at en del menigheter bevisst eller ubevisst har som regel: "Kom som du er, men bli som oss! Her hos oss er det denne lista med leveregler og menneskebud som gjelder for å bli godtatt!". Hvis man sier imot den vedtatte "sannhet" er vedkommende ikke bibeltro.
Jeg har prøvd å visualisere problemet med figuren her i artikkelen. Menigheten med dens leveregler, bud og "slik gjør vi ting her" er gjengitt i form av den blålilla firkanten. Meg med mine forventninger, min tro, bibeltolkning og personlighet er tegnet inn som den oransje femkanten. Jeg passer som figuren viser ikke inn i menighetens trange rammer.
Mange menigheter mangler takhøyde. Ofte opplever man seg som dømt hvis en er litt annerledestenkende. Leveregler og bud skapt av mennesker vektlegges sterkere enn Bibelens ord. Det er mange makt- og herskesyke mennesker i landets menigheter som vil blande seg inn i hvordan andre lever sitt kristenliv. Bibelens ord om å ikke dømme hverandre blir glemt.
Enkelte menigheter er veldig opptatt av perifere saker som homofilisaken, type dåp, ekteskapsloven, avkristningen av Norge og Israels ve og vel. Selv klarer jeg ikke å bli særlig engasjert av noen av disse sakene. Dette er og blir mindre viktige saker for meg personlig.
Jeg mistenker at noen menigheter er lite opptatt av den enkelte person og dennes verdi. Det som verdsettes er vedkommendes arbeidsinnsats og ikke minst pengene som personen kan gi til menighetens arbeid ("offerviljen").
Landets menigheter skulle ha vært steder preget av toleranse, overbærenhet, kjærlighet, misjonsfokus og nåde. Det skulle ha vært rom til å være ærlige overfor hverandre, takhøyden skulle ha vært stor og det skulle ha vært plass for dem som er litt annerledestenkende. Beklageligvis oppfatter jeg det slik at dette er langt fra sannheten!
Jeg tar sterkt avstand fra utsagnet til Stephan Christiansen gjengitt i Korets seier: "Er man en troende, men ikke en del av en lokal menighet er man utenfor Guds plan med sitt liv". Etter mitt syn er det heller menighetene som er på ville veier enn folket som ikke tilhører en menighet!
Diverse lenker: